MAKRELL I TOMAT

August 8, 2011

En snutt med bilder og musikk

Filed under: Uncategorized — helenhillevi @ 1:45 pm

August 5, 2011

Kwaheri, nitarudi

Filed under: Uncategorized — helenhillevi @ 5:17 pm

Andreas har dratt, jeg blir hentet om to timer. Det var merkelig å si hadet til Lilian og Jane og alle de andre på jobb, men det føles fint også. Jeg holder på å lage en digital story med bilder og musikk om oppholdet i Kenya, den kommer så snart jeg får den ferdig.

Jeg kommer til å ta vare på denne bloggen for minnenes skyld, så lenge det lar seg gjøre.

Jeg skrev følgende tekst til medlemsbladet til AMWIK, og tenkte jeg måtte poste det her også.

Snakkes!

 

Kwaheri, nitarudi

By Helen Ruud

I don’t think that I fully realize how much I have learned and grown during my time in Kenya. This has been a turning point in my life and my career. I am forever grateful to AMWIK and to Pamela Melhus and Sigbjørn Nedland at home who gave me this opportunity. I am overwhelmed. I would also like to give my thanks to everyone for being so positive about letting me have my husband here with me. He has also had wonderful time in Nairobi. He has managed to study full time by reading for the exams in Nairobi before flying home to Norway again for the exams. It has cost some money, but it was worth it.
During the first couple of months here I felt quite insecure. I was afraid that I wouldn’t handle the challenges and I wasn’t sure how I was going to do things at work. But after some time I felt comfortable and the anxiety disappeared. Now, when I’m leaving, I feel like I have just recently started to get the hold of things. There is so much more to discuss and deal with.
There are some things that I won’t miss about Kenya. For example: the traffic here is something that I have problems handling. I get annoyed and exhausted (literally) every time I cross the road in Westlands or in town. I don’t believe that the new roads that are built are going to help. Just look at other cities around the world where roads have been broadened, but where the traffic is still very heavy. The only thing that helps is to enhance public transport and buy fewer cars!
I miss the space and the peace and quiet of a small town. I miss the crisp, fresh air and the snow. I guess, wherever you come from, you will always been drawn to that place, that is home.
Whatever the challenges, both in Kenya generally and for me personally, I have had an amazing time. I have seen a lot of beautiful places, gazed out upon fantastic sceneries and experienced the different sides of Nairobi. I also got the chance of travelling to Uganda and Tanzania, which I enjoyed very much. I have met a lot of nice, interesting people from all parts of the world and I have got new friends.
I have got insight into how organisations work and gained valuable experience. It has also been exciting for me to attend different workshops and conferences in Nairobi.
I hope that AMWIK has also benefited from having exchange participants like me.
I wish the best of luck to the organisation and to the people who work there, to Lilian, Jane, Marceline, Benard, Moses, Joyce, Mercy, Mureithi, AMWIKs interns and my fellow exchange participants Jamilah and Dorothy.
I will think about everything I have experienced when the plane takes off and the lights of Nairobi, Kenya, Africa, fade away. And I know I will be back, many times.

 

August 3, 2011

Siste uka i Kenya

Filed under: Uncategorized — helenhillevi @ 11:11 am

Jeg fryser!

Det er kaldt her, ettersom det er “vinter”. Jeg sitter bak den knøttlille pulten min med en kopp kakao og er iskald på hendene. Det er forresten rart å se hvordan beskrivelsene fra venner i Norge jeg har snakket med på nettet har forandret seg. I januar var det “det er iskaldt her!” og nå er det “jeg har lyst til å gå ut og legge meg på plenen”. Her ser alt helt likt ut. Januar ser ut som august, selv om det er kaldere nå.

Den siste uka i Kenya tilbringer vi på Kenya Continental i Raphta Road, et lite hotell med mørke farger som alle andre hotell her, og med enkle rom og enkel frokost. Helt ok sted. Det er mørkt på morgenen, mørkt og grått og kaldt, og jeg går på jobb i skinnjakke og skjerf. Det er ikke så mye igjen å gjøre på jobb nå, skal jeg være helt ærlig, men noe fornuftig får jeg da gjort.

Søndag måtte vi flytte ut av leiligheten i Taj Heights.

Hadet, rommet!

Vi har fått latterlig lite informasjon om når vi måtte være ute av leiligheten, og på søndag morgen kl 8 mens vi fortsatt halvsov, kom det en mann i maledrakt inn på rommet vårt og skulle male. På formiddagen dro vi til Mathare og sa hadet til Billian Music Family, og da vi kom tilbake til leiligheten var alle møblene borte. Malefolkene og Ester (vaskehjelp i A5, leiligheten over) sto og så på oss mens vi pakket (frekt og stressende!), så jeg hadde følelsen av at vi ble kastet ut.

Derfor bor vi nå på Kenya Continental, selv om hun som eier(?) leiligheten har et ledig rom i A5 og har ikke sagt et døyt til oss om det.

Dagene den siste uka har bestått og består av jobbing for meg og lesing for Andreas, trening på treningssenteret og middager ute. I går var Gil, Heidi, Håvard, Hoda, Andreas og jeg på Zen Garden og spiste god asiatisk mat, og i dag er vi invitert til Gil og Heidi i A5.

I går hadde AMWIK farewell lunch for meg. Hyggelig!

Mercy, Moses og Bernard på farewell lunch

Andreas drar hjem i morgen kveld, og jeg drar fredag kveld. Det føles veldig rart, men fint. Vi er klare for nye eventyr ;-)

July 27, 2011

Experiencing Kenyan culture

Filed under: Uncategorized — helenhillevi @ 6:36 pm

Jeg skrev denne teksten til medlemsbladet til AMWIK, og tenkte jeg måtte poste det på bloggen også: 

Welcoming people, beautiful scenery, safety and kindness. We spent a week in the Taita Hills experiencing Kenyan culture and village life.

By Helen Ruud, FK Exchange Participant

My husband and I together with our Norwegian friends in Nairobi were invited by AMWIK member Patience Nyange to her rural area at Taita Hills, Taita-Taveta District. We were joined by our Kenyan friend Daudi and Patience’s friend Ann Grace. We went in July, and got insight into the life in a Kenyan village.

Welcome. We arrived in the small village of Kisorongonyi on a Sunday evening. The house is on one of the hills, and from there we had a beautiful view of the valley. On this first evening we were welcomed by Patience’s aunts with smiles and hugs and a heart-warming welcome song. We were, throughout the stay, overwhelmed by the hospitality from the people we met, and their ways of greeting and welcoming.

We were offered local food, a dish called kimanga, made of beans and green banana. Throughout the whole trip we were served only local food: kimanga, chapati, mandazi, chicken, beef, rice, matoke, sukuma wiki and ugali.

Big families. Patience’s father was a highly wished child. His parents wished for a baby boy, and, to say it in a simple way, he has a lot of sisters. He is the 9th (!) born and has one brother, who is the 10th born in a family of 12 children. We got to visit some of his sisters in Taita. On our third day, we climbed on a hilltop after walking up a winding road. Patience’s aunt and uncle have a beautiful view from their house. They have a few cows and chickens, and live from agriculture, as many people in the Taita Hills do.

 Patience’s aunt’s home

While having lunch with them, African culture met a part of Western culture when we came to talk about me and my husband not wanting any children. Up on a hill in a small village in Taita Patience’s aunt from a family of 12 children met my views and I met hers, and I hope that she agrees with me that this was a positive meeting.

We proceeded to see Patience’s uncle and his family on the top of another hill, with another great view. This was the first time that the sons in the family got to see white people, and one of them looked at us with fear through a curtain. After this visit we got a chicken as a gift, which meant that our visit was very much appreciated.

Trekking. Wednesday was Big Trekking Day. We woke up early in the morning, had breakfast, and went by matatu to a spot where we began walking down a path that lead to the house of another aunt of Patience’s. Here we had a long discussion about Kiswahili language versus sheng (slang), and about the challenges in Kenya. Should Kiswahili be a national language? Will we be able to preserve it? Will it develop more and more into sheng? Does positive change come from each individual who has to change his or her mind set and attitude? Or will this change of attitude be of any help at all when the poverty comes from structural problems in the society and the big gap between rich and poor?

After this discussion we had lunch and then proceeded down to the Polytechnic school where Patience’s aunt works. A visit like this is quite formal. We sat down in one of the offices and presented ourselves to the staff of the school, signed the guestbook and got a tour of the different departments of the school. Kenyans love speeches, and when the meeting ended with us standing on the stairs outside the school with all the school’s students gathered in front of us, we felt that we were considered way too important.

After this meeting we climbed up again to the road where a matatu took us back to the town centre in Wundanyi and finally back to the house on the hill. We had had a long day, but we were happy.

The last day we relaxed the whole day, and on Friday morning we left Taita with memories of green hills, peace and quiet, fresh air, kind people, and time spent with friends for life.

July 26, 2011

Mombasa Old Town

Filed under: Uncategorized — helenhillevi @ 10:07 am

Vi har vært i en fjellandsby i Taita i en uke og på Tiwi Beach/Mombasa i ei helg. Viser gjerne bilder av Taita til alle som vil se når jeg kommer hjem til Norge.

Her tenkte jeg nemlig at jeg skulle vise fram Mombasa Old Town.

Vi ble vist rundt av en sleip guide som taktisk nok begynte å hoste som om han var syk like før vi skulle betale han. “Jeg er så syk, host-host, please mama, gi meg mer, jeg så du hadde noe, please mama, host.”

Neste gang finner vi veien selv.

This slideshow requires JavaScript.

July 16, 2011

En vanlig dag i Nairobi

Filed under: Uncategorized — helenhillevi @ 5:34 pm

Først får jeg frokost på senga :-D, så går vi og trener og bader og tar steambad på treningssenteret, så spiser vi en god lunsj på Art Café og nå sitter jeg på kafeen og oppdaterer blogg, skriver på en tekst og drikker bananyoghurt-shake mens Andreas, Gil og Håvard er på kino og ser Harry Potter.

Nairobi er en egen verden i Kenya.

Men i morgen drar vi til bushen og blir der en uke. ;-)

July 13, 2011

Arusha + Taita + litt lei nå

Filed under: Uncategorized — helenhillevi @ 9:55 pm

Forrige helg var vi i Arusha i Tanzania fordi jeg skulle lage en sak til Avisa Nordland om speidere fra Bodø som var i Tanzania. Første natta bodde vi på Arusha Backpackers, der en høylytt generator sto og brølte til langt ut på natt, doene ikke kunne skylle ned og frokosten besto av bønner og poteter. Vi byttet hotell uten å få pengene tilbake, og havnet på et koselig gjestehus istedet.

Intervjuet med speiderne gikk greit, men bildene ble ikke de beste. Jeg fikk i hvertfall gjort det jeg skulle. Lørdag dro vi til Kilimanjaro National Park, der min største interesse var å få se Kilimanjaro såklart, men et tykt skylag dekte hele fjellet, så vi så ikke en dritt.

Kilimanjaro National Park

Kommende helg drar vi sammen med Patience Nyange til Taita (ikke så langt fra kysten), og håper den turen blir bedre.

Akkurat nå føler jeg at jeg har fått nok av eksos, biler, korrupsjon, kriminalitet, mennesker, søppel og folk som roper “taxi!” eller “mzungu!” etter oss. Tenk om vi ropte “svarting!” etter folk på gata i Norge? Uansett hvordan du ser på det så er “Hello, mzungu!” en rasistisk bemerkning, og i dag var jeg ikke langt ifra å snu meg og si noe tilbake.

Men, vi gleder oss til hyttetur i vakre Taita, med frisk luft, afrikansk stjernehimmel og godt selskap.

July 4, 2011

På besøk hos Philip Boit

Filed under: Uncategorized — helenhillevi @ 9:23 pm

Forrige helg var Håvard, Andreas og jeg på besøk hos Philip Boit (skiløper fra Kenya) og familien i landsbyen Kesses utenfor Eldoret.

Det var en stor ære å få møte Philip og kona Pacifica, sønnen Dæhlie (ja, han heter faktisk Dæhlie!), Faith, Alex og Olympia (Philip deltok i OL da hun ble født). Makan til gjestfri og vennlig familie har jeg aldri sett før.

Philip tok oss med til plassen foran Moi University, der rulleskøyte-klubben han har vært med på å starte trener hver helg. Vi møtte noen vanvittig gode rulleskøyteløpere, fikk se Philip og Dæhlie i aksjon på rulleskøyter, og fikk prøvd litt selv også.

Bra helg!

Håvard slår Boit på målstreken :-P

Dæhlie Boit

Philip Boit

For en gjeng!

Jeg skulle gjerne ha vist flere bilder, men internett er så tregt her at det ville tatt en hel dag.

June 28, 2011

Hell’s Gate, Naivasha!

Filed under: Uncategorized — helenhillevi @ 9:29 pm

Forrige helg besøkte vi endelig Hell’s Gate i Naivasha! Naivasha ligger bare en times kjøretur unna Nairobi, så det var på tide. Hell’s Gate er en nasjonalpark der du kan sykle rundt i hele parken, blant sebraer, vortesvin og impalaer. Parken har fått navnet sitt fra et smalt juv som pleide å være en sideelv av en innsjø, ifølge Wikipedia.

This slideshow requires JavaScript.

June 16, 2011

Kultur og kulturjournalistikk i Kenya

Filed under: Uncategorized — helenhillevi @ 3:50 pm

For å si det rett ut: det står dårlig til med kulturen og kulturjournalistikken i Kenya.

Jeg har lært så mye om dette etter å ha møtt Emmanuel Mwendwa i forbindelse med et foredrag om kulturjournalistikk jeg holdte for kenyanske journalister i dag. Emmanuel er fotojournalist, kulturjournalist, kunstmaler, trommis og gitarist, og har startet sitt eget kulturmagasin, fordi han er lei av å slåss med de store avisene der kulturjournalistikk er redusert til showbiz, glamour og sladder.

Dette har jeg også oppdaget når jeg har fulgt med i kenyanske aviser. Kulturjournalistikk er nærmest ikke-eksisterende, og hvis kultur i det hele tatt omtales, dreier det seg om hvem som var på konserten, hva kjendisene har på seg, hvem artistene er kjæreste med eller hvem de har slått opp med, osv, vanlig kjendisjournalistikk altså. Når det gjelder dyktige musikere, kunstnere, artister fra Kenya, får de knapt mediedekning her.
                                                                                        Emmanuel Mwendwa

Emmanuel pleide å frilanse for The Standard, en av de to største avisene i Kenya, der han prøvde å få inn saker om kunst og kultur utover det kommersielle. Han viste meg en mappe med alle sakene han har gjort, om interessante kulturpersonligheter som er glemt, om musikere som spiller tradisjonelle instrumenter, folk som du ellers ikke ser i kenyansk media.

Men til tross for at han fikk igjennom noen av sakene, ga han til slutt opp å stange i veggen på The Standard og har blitt frilansjournalist istedet. Magasinet hans, The Fusion, er ikke utgitt ennå, han trenger fortsatt sponsorer. Foreløpig har han fått støtte fra blant andre Goethe-instituttet og Alliance Francaise, altså europeiske, ikke kenyanske institusjoner.

Jeg snakket også litt om hvordan kulturjournalistikken framstiller kvinner. Det handler mye om sminke, bryllup, klær, sex, kjærlighetsforhold, graviditet, hvordan være en god (hus)mor, osv. Akkurat nå har Kenya Today en helside om hva kvinner har i veska si. Hva giru meg.

Ellers har man i Kenya gjort det sjakktrekket at man har fjernet Arts som skolefag. Det finnes et Ministry of National Heritage and Culture, men ifølge Emmanuel fungerer ikke dette godt nok når det gjelder musikk, teater og andre kulturelle uttrykksformer. Det finnes heller ingen velfungerende musikkskoler eller utdanningsinstitusjoner der det undervises i tradisjonelle instrumenter. Kulturjournalistikk er som sagt ikke prioritert, og tradisjonell kultur er generelt forbundet med noe gammeldags. TV og radio er i stor grad dominert av kommersiell musikk og autotune-effekten skjærer i øret.

Ayub Ogada er en av Kenyas mest kjente musikere, men i Kenya er det få som kjenner navnet hans. Når artister som han forsvinner, hva vil skje med musikken hans? Vil den leve videre? Vil kenyanerne ta vare på de 42 kulturene sine, når det ikke prioriteres av dem som har makta? Dette er skremmende å tenke på.

Kanskje enkeltpersoner som Emmanuel Mwendwa er i stand til å snu trenden. Han sier at det viktigste er å skape bevissthet blant folket i Kenya om sin egen kultur og hvorfor det er viktig å bevare den. Og han sier at han ser en “wind of change” komme. Jeg håper han har rett.

Next Page »

The Rubric Theme. Blog at WordPress.com.

Follow

Get every new post delivered to your Inbox.